Arne Jon Isachsen

Handelshøyskolen BI

13. november 2001

EUROEN KOMMER

I januar 1999 ble tyske mark, franske franc, italienske lire, etc. "ikke-desimale" enheter av den nye valutaen euro. Den neste - og siste - fasen for ØMU (Økonomisk og monetær union) er rett rundt hjørnet. I januar 2002 kommer euro som sedler og mynt. I løpet av noen få måneder blir euro eneste lovlige betalingsmiddel i tolv EU-land. Hvordan vil overgangen til en monetær union påvirke medlemslandene, andre land i Europa og USA?

Innledningsvis minner vi om at felles mynt i Europa primært er et politisk prosjekt. Hadde det ikke vært for kansler Helmut Kohls solide støtte ville euroen aldri sett dagens lys. Kohls iver for euro kan sees dels som en gjenytelse for den franske president Mitterands aksept av tysk gjenforening, og dels som et uttrykk for hans visjon om et "forenet Europa".

Fra en økonomisk synsvinkel ble innføring av felles mynt det naturlige neste skritt etter etableringen av Det indre marked i 1993, med sine fire friheter. Med felles valuta ville man i større grad kunne hente ut fordelene som fri bevegelse av arbeidskraft og kapital, og av varer og tjenester inviterer til. Imidlertid kan man ikke i forkant vite med særlig grad av sikkerhet hvilke konsekvenser felles mynt får. En vanlig vurdering er å si at innføring av euro gir makroøkonomiske fordeler og mikroøkonomiske ulemper.

For bedrifter og husholdninger (mikronivå) vil felles mynt gjøre det lettere å sammenligne priser. Det skjerper konkurransen og gir en bedre utnyttelse av ressursene. Videre vil felles mynt kunne føre til betydelig økt handel Eurolandene imellom.

I kapitalmarkedene har man allerede klart merket konsekvenser av euroen. Statsobligasjoner for alle Euroland ble allerede i 1999 denominert over i euro. Et dypere og mer likvid marked for euro-papirer gjør det lettere å legge ut store lån uten at renten stiger. Fusjoner og oppkjøp blir enklere å få til. Strukturendringer via et bedre fungerende kapitalmarked er allerede en klar gevinst av euro. Videre gjør innføring av euro at bedrifter i større grad går rett til långivere (ved salg av obligasjoner og aksjer). Bankenes rolle blir relativt mindre. Strukturen i finansvesenet i Euroland blir mer lik den anglosaksiske.

For de politiske myndighetene (makronivå) mister det enkelte Euroland renten som stabiliseringspolitisk virkemiddel. Den europeiske sentralbanken (ECB) bestemmer den felles renten. Rentefastsettelsen er avledet av bankens mål om at den årlige prisstigningen skal ligge mellom en og to prosent for alle landene sett under ett. Heller ikke valutakurs blir lenger noe virkemiddel det enkelte Euroland kan ta i bruk.

På toppen av dette har vi Vekst- og stabilitetspakten som sette klare grenser for hvor mye de offentlige utgiftene kan økes med - eller skattene reduseres med. Finansminister Eichel i Tyskland (av alle land!) har luftet en kjetterske tanke; burde man lempe litt på kravet om at statlige budsjettunderskudd ikke skal kunne overskride tre prosent av verdiskapningen i et Euroland?

Det er verdt å merke seg at Irland gjerne kan ha høyere inflasjon enn Tyskland, dersom veksten i produktivitet i irsk industri er klart høyere enn i tysk industri (den såkalte Balassa-Samuelson-effekten). Et annet viktig poeng er at når man tar vekk myntenheten i det enkelte land, vil virkemåten til økonomien endres. Om endringene er gjennomgripende, vil tidligere erfaringer bli mindre relevante for gjetninger om fremtiden. Et spennende spørsmål er hvorvidt fravær av muligheten til å skrive ned verdien av sin valuta vil gjøre at arbeidsmarkeder i Euroland blir mer fleksible.

Med frie kapitalbevegelser, som vi har hatt i Vest-Europa siden 1990, er tapet av egen pengepolitikk til å leve med. Finstyring av samlet etterspørsel ved passende regulering av renten er ikke enkelt for små og åpne økonomier der kapitalen flyter fritt over landegrensene.

I Storbritannia har Det konservative partiet fått ny leder, Mr. Duncan Smith. Han er klar motstander av at britene bytter pund mot euro. Kanskje viktigere er uklarheten i Arbeiderpartiet. Statsminister Blair er klar tilhenger av euro, finansminister Brown er langt mer skeptisk. Uansett må en folkeavstemning til for å avgjøre spørsmålet. I en fersk meningsmåling var 57% av befolkning mot innføring av euro. Samtidig trodde 73% at Storbritannia ville være i Euroland innen 2010.

For potensielle ny EU-land er euro en del av pakken. Deltakelse i felles mynt fordrer lav rente, lav inflasjon og ordnede finanspolitiske fohold. Søkerland som Bulgaria og Estland har etablert et seddelfond. Ved en slik ordning er verdien av den innenlandske valutaen knyttet helt fast til euroen. Hvorvidt store søkerland som Polen vil være tjent med innføring av euro fra dag én, er langt fra åpenbart. I så fall vil en reservasjon på dette punktet utgjøre en del av forhandlingsopplegget.

Valutasystemene i de nordiske land var, inntil nylig, temmelig forskjellige. Men ved at Island og Norge i mars i år gikk over fra en pengepolitikk basert på stabil valutakurs til en politikk basert på prisstabilitet, slik svenskene gjorde det i 1993, har tre av fem land samme system. Av de gjenværende to har Finland tatt euroen i bruk, mens Danmark har et gammeldags faskurssystem. I september ifjor takket danskene - i en folkeavstemning - nei til innføring av euro. Fra en økonomisk synsvinkel er dette vanskelig å forstå. Med fast kurs mot euro, og uten tanke på noen gang å skulle endre denne, har danskene gitt fra seg styringsretten over renten. Men livet er - heldigvis - mer enn økonomi.

Den finansielle uroen som startet i Thailand sommeren 1997, nådde Europa året etter. Med forventning om at Finland snart ville gå med i ØMU, ble renteøkninger her langt mindre enn i Norge og Sverige. Således dro Finland fordel av ØMU selv før denne institusjonen var formelt etablert.

Danmark kan forbli utenfor ØMU. Eller bli med når danskene selv finner tiden moden. Sverige, på den annen side, har ingen fremforhandlet unntaksklausul. Göran Persson, Sveriges statsminister, ser ut til å ville ha folkeavstemning om euro i løpet av tre-fire år.

Dersom Storbritannia tar euroen i bruk, øker sannsynligheten for at Sverige og Danmark også melder seg på. For Island, som igjen er hjemsøkt av kraftigere inflasjon enn sine nordiske naboland, og som av den grunn opplever en svekket valuta og høye renter, kan en form for tilslutning til euro fortone seg interessant. I Norge synes alt som har med EU å gjøre å være ikke-temaer.

Frem til 1989-90 var finsk utenrikspolitikk noe begrenset av hva som var akseptabelt for Sovjetunionen. I dag er Finland det eneste land i Norden som er fullverdig medlem av EU. Fra en historisk synsvinkel er det interessant å observere hvordan Finland, i løpet av et tiår, har beveget seg fra periferien i Europe og inn til sentrum.

For USA er euroens komme en blandet fornøyelse. De gode nyhetene er et mer helhetlig marked i Europa, der man kan nøye seg med å følge én og ikke tolv valutaer. Den dårlige nyheten er økt konkurranse for dollaren, som det dominerende internasjonale betalingsmidlet. Omlag 400 milliarder dollar, i form av sedler, eies av folk som bor utenfor USAs grenser. Sedler kan sees som ikke-rentebærende lån. Om vi legger til grunn fem prosent rente, gir denne seddelmengden eid av utlendinger USA en årlig fordel (internasjonal seigniorage) på 20 milliarder dollar.

Historisk sett har sterke land som gir de svake militær beskyttelse, også hatt monopol på internasjonal seigniorage. Når euroen nå kommer, i form av sedler med denominering opp til 500 euro (tilsvarende 4000 kroner), vil euroen trolig ta fra dollaren noe av monopolfordelen ved å forsyne verden med kontanter. Hvordan vil USA like dette?

Professor Charles Kindleberger ved MIT har tidligere hevdet at verden er best tjent med én hegemonisk valuta. Argumentet er at med flere kan valutakurser lett bli unødig ustabile. Dette argumentet har mindre vekt i den nye verden - med få og store valutaer -, enn i den gamle, med mange og små valutaer.

For amerikanske foretak er det bekvemt at bedrifter i andre land gjerne handler i dollar. Svingende valutakurser får da mindre direkte effekt for amerikanske selskap. At olje og andre råvarer prises i dollar, bidrar også til å gjøre livet enklere for amerikanske forretningsmenn.

Argumentet her er enda sterkere i kapitalmarkedet. Å kunne låne i utlandet i egen valuta gir en klar fordel. Den finansielle risikoen dempes. Og kostnader med valutasikring spares. Noen økonomer hevder at dollarens rolle som internasjonal valuta har gjort det for lett for amerikanere å låne utenlands. En kjedelig konsekvens av dette er den kraftige gjeldsoppbygningen i husholdningssektoren i USA de senere år.